Jordvitalitet er et hett tema om dagen, også i ØKOUKA. I starten av uka samlet en god gjeng med gårdbrukere seg i Hønefoss for å få en innføring i regenerativt landbruk med Anders Lerberg Kopstad, først inne i Benterudstua og så ute på et jorde på Norderhov.

Anders driver med sau, høner og grønnsaker på det han kaller en forsøksgård på Ask. Han planlegger hele livet sitt inn i en svært omfattende beiteplan. For å være bonde handler ikke bare om bonden eller dyra, men om alt som skjer på gården. Med en stridsplan fra Forsvaret som utgangspunkt legges alle tenkelige variabler inn i en årsplan der hver dag har sin lille rute. Familiens ferie legges inn, barnas planer, konas, Anders`, beiteslipp, lamming, klipping, slakt, innvintring, plantedvale, grasets produktivitet, naboens behov, vilttrekket – for å nevne noe.

Holistic Managment

På denne måten kan Anders få ro. Han får kontroll på det han kan ha kontroll over, og slipper å gå på bekostning med seg selv, familien eller naturen. Holistic Managment eller helhetsorientert styring er rammeverket Anders bruker. Det skal hjelpe til med å treffe beslutninger i alt kaoset.

– Holistic Managment er mye regneark og planlegging, og lite spirituelt! Noen får litt sjokk når de går på kurs, sier Anders. Hva forvalter du, hva kan du påvirke, hvilke ressurser har du og kanskje viktigst: hvor vil du? Du må putte så mange kjente elementer som mulig inn i kartet du skal bruke. Hvis du har et landareal, som en gård, er det lurt å vite hvordan naturen fungerer.

Han fortsetter: En lege og rørlegger for eksempel, har god oversikt over eget fagfelt, men som bonde er alt fragmentert ned til produksjonssystemer med forutsigbare faktorer med et kontrollert utfall, der så mye som mulig er mekanisert. Det fungerer en stund – men så begynner ting å skje. Jo mer du prøver å tøyle økosystemet – jo større blir utfallet. Det går en stund, helt til det ikke går lenger.

Biologiske verktøy

Da Anders tok over jorda han driver nå, var den så tettpakket og utarmet at plogen ikke ville ned i bakken. Den eneste måten å bryte opp jorda på var å bruke rotstruktur. Først fikk hønene beite jorda bar, så fikk tistlene jobbe seg gjennom og så gjorde sauene jobben med å omdanne ugresset til gjødsel.

– Riktig verktøy til riktig handling er viktig. Er problemet biologisk, fungerer ikke teknologi, men en må prøve med biologiske verktøy. En må prøve å forstå årsakssammenhenger. Ikke nøye seg med det første svaret en får, men spørre hvorfor rundt et problem minst fem ganger, da kan en nærme seg kjernen i problemet, sier Anders.

Økosystemets oppgaver

Det gjelder å ha kunnskap om hvordan naturen fungerer. Om det helhetlige økosystemet, som igjen kan deles inn i fire økosystemprosesser. Den første prosessen er vannkretsløpet.

– Hva skjer når jorda ikke holder på vann? Den blir varmere, og vi får en oppheting av økosystemet. Å få vannet tilbake i bakken er noe av det viktigste vi står ovenfor. For å slippe ekstremvær som flom, men også å komme seg gjennom ekstremvær som tørke. Grasmarker holder mest effektivt på vann. Jorda må aldri være bar, understreker Anders.

Mineralkretsløpet handler om hvilken næring som er tilgjengelig for plantene. Hvilke mikrober finnes i bakken og om de kan gjøre om dødt plantemateriale til ny næring. Mikrobene trenger ly, dekke, vann, luft og mat. Jo flere typer levende planter en har, jo rikere blir mikrobelivet, for forskjellige vekster tiltrekker seg ulike typer enzymer og bakterier. Dermed blir flere næringsstoffer tilgjengelige for plantene og de sykdomsfremkallende bakteriene får ikke like mye plass til å utfolde seg.

Mangfoldprinsippet gjelder også i samspillet artene imellom. Naturen ønsker mest mulig mangfold. Jo større mangfoldet er, jo mindre blir svingningene. Ideelt sett mange arter i ulik alder, fordi forskjellige rotdybder gjør forskjellige oppgaver.

Energistrømmen i økosystemet handler om å utnytte fotosyntesen på best mulig måte. Det vil si å ha størst mulig bladmasse på den tida sola er tilgjengelig. Derfor er flerårige planter en fordel. Da kan fotosyntesen starte med en gang sola titter fram i april. Hvis du også drøyer slåtten en måned på høsten, vil rotmassen rekke å samle opplagsnæring for vinteren. Jordlivet får mat gjennom vinteren og en starter ikke på null igjen på våren. Dessuten slipper du å kjøre fôr til dyra den ekstra måneden de er på beitet.

– Når du øker bladmassearealet, vil energien forplante seg i alle ledd oppover, forteller Anders. Du får ikke bare en effekt i planten, men hele systemet får mer energi. Både over og under bakken.

Tida styrer alle prosesser

Alle disse faktorene er viktige å ta hensyn til når en skal planlegge gårdsdrifta, men én siste ting er avgjørende å ta hensyn til, nemlig tid. – I tradisjonell beitelære beites gresset når det er 10 cm høyt. Det er masse energi i gresset da, men gresset bruker lengre tid på å komme seg og gresset får svakere røtter. Det gjør det sårbart i en eventuell tørkeperiode og mindre karbon bindes i jorda fordi røttene ikke går dypt nok. Hvis gresset beites når det er 20-25 cm er det i en rask vekstfase og det er en helt annen bladmasse som står igjen etter beiting. Gresset vokser mye raskere tilbake, det er mer solfangere i gresset og rotmassen er den samme selv om man har beita samme mengde, sier Anders.

En må altså ta med hviletida til plantene i betraktning, ikke bare antall dyr. Hvis du tar hensyn til plantenes hviletid, kan du få overbeite. Hvis dyra i tillegg får spre seg ut i landskapet som de vil, selekterer de det de synes smaker best og andre vekster får vokse fritt. Da kan en ende opp med både overbeiting og gjengroing på en gang.

Lese landskapet

Ute på jordet trener Anders oss opp i hvordan vi kan bedre vår observasjonsevne. Hvordan vi kan lese landskapet og se forskjell på områder. Stille oss spørsmål til hvorfor skjer det her, men ikke der. Har det vært kjøring her, mye tråkking? Tråkkskader fra dyr gir mye leire og er et tegn på at det ikke er nok mat. Typisk er stier langs gjerdet – da er ikke dyra fornøyde.

Hvilke vekster kan en se? Hvorfor kommer de opp? Alle arter har sin funksjon og sier noe om tilstanden på beitet. Ettårig ugress kommer for eksempel på bar jord, ett tegn på at det har vært beita litt hardt. Et annet tegn på for hard beiting, er når plantene ser ut som miniatyrversjoner av voksne planter. Plantene gjør seg små for å komme seg unna, og skynder seg å sende ut et frøhode. Også horisontal vekst er et tegn på at dyra må skifte beite. Igjen er det viktig å vite hvor lang tid hver enkelt plante bruker på å hente seg inn igjen. Det er altså med god grunn at Anders planlegger beitedrifta slik han gjør. Ved å bruke dyra bevisst i samspill med naturens egne prosesser, kan han øke kvaliteten på jordsmonnet, øke produktiviteten på gården og øke det biologiske mangfoldet, i tillegg til å styrke matjordas karbonopptak.

– Bønder forvalter de største arealene på jorda, vi har derfor mulighet til å utrette noe signifikant! Vi må jobbe for høyeste tenkelige vitalitet i økosystemene samtidig som menneskelige behov tilfredsstilles effektivt, avslutter en engasjert Anders.

Arrangører var Buskerud Bondelag, Økologisk Buskerud og Økouka Buskerud. Takk til Norderhov Sogneselskap som stilte lokaler til disposisjon og til Ole Petter Thingelstad for lån av beitearealer til markvandringen.

Skrevet av Hanne Prøis Kristiansen

Seljord Hage har ei likevekt av økologiske pryd- og nyttevekster. kaprifol, roser, klematis. Ein hage for alle, ope og innbydande. Syrin, klokkebusk, villvin. Eit frodig innslag Sitronmelisse, salvie, isop. Og i sterk kontrast til større industribygg eit steinkast unna. Kål, squash, gulrot. Rett og slett ei botanisk lunge midt i sentrum av Seljord, i hjarte av Telemark.

Foreninga Seljord Økologiske Hage blei stifta i 2017 med formål å etablere ein hage for alle. Kort tid etter er den blitt eit henvisingsobjekt for dei som snakkar om kortreist mat. Ein demonstrasjonshage som syner viktige prinsipp innan økologisk dyrking i det den bugnar av grønsaker, urter, bær og blomar.

«Seljord hage er i ferd med å bli en grønn og skjønn oase i bygda», har ein gjest skrive på Facebook.

Seljord Hage viser med andre ord kreative, bærekraftige og estetiske løysingar som er tilgjengeleg for alle som vil. Anten du søker hit for ei lita kvilepause på benken, fylgjer tilrettelagt omvising eller krabbar på kne med jord under neglane deltek du i meir eller mindre uformelle møter blant generasjonar og kultur, blant menneskje og natur.

Det er ikkje hokuspokus, men god gamal kunnskap dei hentar fram. Initiativtakarane og drivarane har omdanna haugevis av inspirasjonshagar til sin eigen verkelegheit. Her tar dei tida tilbake og let naturen forvalte livets kretsløp på eigne premiss. Kyndig tilrettelagt av dei erfarne og likevel prøvande hendene til nettopp Anne Gro Lønnestad og Hans Andreas Flaaten.

«Det har eg aldri gjort før, så det får eg heilt sikkert til»

Me er på Hagevandring i Seljord Hage i forbinding med Økouka 2019. Anne Gro møter oss ved porten til hagen og ynskjer velkomen. Blikket søker automatisk utover hagen i det ho fører an, men me oppdagar fort at ho snakkar om det vi har rundt føtene. Her. nå. Vi stoppar opp. I løpet av kort tid sit alle på huk og studerar artsmangfaldet og detaljrikdomen vi elles hadde gått forbi. Vi byrjar å ane kor mykje arbeid som er lagt ned.

Hendene hennar rører ved eit lilla kronblad. Ho held blikket og informerer så vi alle forstår. Ho bøyger så planta fram og inviterer oss til nærkontakt med stilken og avlingen til felles undring. Anne Gro påstår ho lærer noko nytt kvar einaste dag.

– Eg hadde ein god del kunnskap og erfaring før eg sette igang med Seljord Hage. Ellers hadde det kanskje ikkje sett slik ut som det gjer. Men samtidig lærer eg under vegs, både av mine erfaringar og gjennom møte med hage-entusiastar som gjestar hagen.

Ho går litt vidare.

– Frå desse ettårige blomane er kronblada i ferd med å visne og harde frø stikk seg fram øvst på stilken. I går var 2.klasse her og måtte ta på det som kjennes som ei pute av knappenålshovud. Dei modnar sikkert snart slik at me kan plukke dei.

Anne Gro sine mange herlege ærlege svar gjev assosiasjonar til det kjende sitatet til Pippi frå Astrid Lindgren sine bøker; «Det har eg aldri gjort før, så det får eg heilt sikkert til». Ho har altså, nett som Pippi, prøva seg fram med god hjelp av undring og engasjement. Nå står ho her med kunnskap me andre syg til oss.

– Om me skal klare å dyrke mat i framtida må det gjerast på ein måte som kan ta vare på matjorda, mikrolivet i jordsmonn og det biologiske mangfaldet på jorda. Alle kan bidra til ei utvikling i den retninga, framheld ho utan å vike blikket.

Å omfamne hausten

Det er ein kunst å halde på hage-intensiteten når ein skriv september. Likefullt er det svært givande å ta vekstene i nærare augesyn denne tida av året. Du forventar ikkje å oppleve den intense fargen på blomane som standhaftig står litt til. Det er samstundes fint å dvele ved visne kronblad som ligg strødd på bakken og med det gjev pusterom til frøa som nå må stå nakne og kalde mot haustljoset. Korleis blomkålen endå serverer eit hovud til eller korleis prangande rosa frø stille gøymer seg i smale, tynne, brokete bønnestengel. Nett som ei puppe som skjuler sin sommarfugl.

– Det er alltid trist å hauste, syns eg. Me er midtvegs i omvisinga og Anne Gro ser utover hausthagen som trass snart oktober standhaftig viser seg med eit fargespekter ein mistenker idèmakerane for å ha tenkt på ei stund. – Eg likar å vente i det lengste, fortset ho. Hagen frå utsida verkar upåverka av haustens inntog og bekreftar nettopp Anne Gro si sjølvutnemnde haustevegring. – Ja, sjølv om eg vegrar meg for å hauste, fordi vakre grønsaker blir borte frå åkeren, er det også ei stor glede å sanke famnen full av sjølvdyrka ingrediensar til eit måltid. Me har gjennom august og september hausta salat, reddik, ertar, bønner, gulrøttar, rødbeter, squash, lauk, mangold, knutekål, nepe, tomater, agurk, poteter og diverse urter til både kafeen og matlaging med elevar i hagen. Men prøvar så lenge me kan å ikkje hauste heile felt, for grønsaksbedda skal også vera vakre å sjå på.

Kompostering på plassen

Anne Gro førebur seg likevel på vinteren. Ho passar på å legge tilrette for alt som kan bli til jord og næring for plantene hennar. Ho lar 1-årige blomar og gras etter gulrøttane ligge når dei visnar. Om våren løsnar ho jorda med greip og stikkegreip. Nokre stader blandar ho inn ny kompost. Delar av hagen er endå ikkje kultivera, men det er ikkje forsømt likevel. Anne Gro dekker til open jord med nyslått gras. – Det er unaturleg for jorda å ligge open, du ser aldri det i naturen. Difor dekker eg det til med nyslått gras som gjev ypperlege forhold til småkryp og jordgroing.

Som eit eksempel på levande jorddekke er Aleksandrinekløver sådd innimellom kålrot og grønkål. Aleksandrinekløver har nitrogenfikserande bakterieknollar på rota. Når planta visnar og døyr vil rota etter kvart bli kompostera i jorda, då vil nitrogenet løyse seg opp og bli gjødsel for neste års planter. Når kløveren er levande, grøn og frodig er den eit jorddekke og vil dempe ugrasveksten blant kålsortane når sommaren kjem.

Nesleplanta si vesle rolle i eit stort biodynamisk mat- og landbruk

I eine hjørnet av hagen står ei spade godt planta i jorda. Nærare sagt i godt omdanna kukompost frå nabogarden. Børge Slettebø i Nordbygdi er ein av mange bønder som heiar fram konseptet Seljord

Økologiske Hage har drege i gang. Kukomposten frå garden hans har ligge eit par år og blitt til fin, fast jord som gjev ypperleg grobotn for vekstene. – Litt neslegras får eg med på kjøpet, men det lagar eg neslesuppe av til våren, smiler Anne Gro takknemleg.

Deltakarane på hagevandringa nikkar einig idet ho vidare utfordrar den umiddelbare tanken om nesla som ugras og i vegen.

– Nesle er også ypperleg som sprøytemiddel. Ved å la nesla ligge så lenge i vatn at det råtnar, kan ein sile av vatnet og oppbevare i spruteflaske. Neslevatnet kan sprøytas direkte på telus eller på reine friske planter for å styrke dei generelt. Men du må tåle den stramme lukta da, skyt ho inn med ei lita grimase. – Vil du heller eta den kan du forvelle og fryse nesla. Du kan til og med servere neslesuppe til forrett på joleftan, påstår Anne Gro lurt mens ho siktar til tradisjonen hennar eiga bestemor innførte og avslører samstundes at tradisjonen framleis haldast i hevd.

Frå husmorskule til parsellhage

Seljord Hage ligg i den gamle skulehagen til Vest-Telemark Vidaregåande skule, avdeling Seljord. Skulen vart bygd på 50-talet som «Husmorskule». I hagen var det frukttre, bær og blomar som husmorelevane hausta, sylta og safta. I dag står framleis dei gamle epletrea i skråninga mot skulebygget. Med eplehagen rommar Seljord Hage 3,5 mål.

Elevane ved skulen, som har eigen kokkelinje, brukar hagen flittig. Hagen er også tilgjengeleg for øvrige skuleklasser i den vesle bygda. Folkehøgskulen har sin eigen parsell der vårens elevar sår det hausten nye elevar kan hauste. 2.klasse ved Seljord Barneskule plukka ein bukett av blomsterarter dei fann i hagen etter sommarferien og gav bort til reinhaldspersonalet. Førre veke steikte SFO steikte rødbetpizza på utekjøkenet i hagen med gresskarsuppe til forret og eplekake til dressert. – Liten og stor har godt av å setje saman rettar etter årstid og kva ein har tilgjengeleg, avsluttar ho mens me levande kan førestille oss kva praten går i; Er blomkålen klar til å sleppe nå? Sjå den larva her! Kan ein lage sellerigryte av karri eller grønnsakssuppe med tomatsmak?

Engasjementet er merkbart for privat hushaldning også. Nå jobbar foreninga med å tilrettelegge for parsellar på ca 25 kvm til utleige for nettopp private familiar.

Smått og stort på tallerken

Gjennom heile sommarhalvåret har ekteparet Anne Gro og Hans drive kafeen «Noas Ark» i Kunstlåven, med smaker frå hagen – næraste nabo. Om du gjekk glipp av årets sesong kan du allereie nå sikte deg inn mot nye smakar frå hagen neste år, nydeleg dandera på tallerken.

 

Tekst og foto: Guro Mæland

Marte Olsen (28) trivdes ikke med livet i storbyen, hun lengtet etter å bo på landet og dyrke grønnsaker. Så i februar i år flyttet hun til Dokka, i mars kjøpte hun småbruk og mens hun ventet på at snøen skulle smelte ble drømmene tegnet ned til sesongens veldig konkrete dyrkeplan.

– Jeg ville starte en markedshage, forteller Marte, fordi jeg tenkte at det er en av de beste måtene å bidra til et bedre miljø på. Man kan både senke klimautslipp, øke biologisk mangfold, minske avfall og matsvinn og drive business på en gang! Dessuten, da jeg leste om markedshager før jeg startet opp, tenkte jeg at dette skal jeg drive med, dette kommer jeg til å synes er gøy! Og det stemmer, jeg digger jo det her!

Til glede for alle som bor på Dokka gikk Martes drøm om en markedshage i oppfyllelse. For 1-2 mål med grønnsaker er mer enn hun klarer å spise selv. Først inviterte hun til oppstartsmøte om andelslandbruk og så var tolv andelshavere på plass. Så gikk sesongen mye bedre enn hun hadde forestilt seg og reko-ringen Dokka ble et faktum.

– På første REKO-ringen hadde jeg en kjempebestilling, utrolig gøy! På et møte med næringsrådgiveren i kommunen i april fikk jeg høre at samvirketanken er så sterk her, at det ikke kommer til funke med reko her. Men folk er dødsinteresserte! Vi er fem produsenter så langt og salget har vært veldig bra, forteller hun.

Biolog, bonde og journalist

Foruten å drive markedshage, jobber Marte full stilling som biolog på Dokkadeltaet Våtmarkssenter. Der driver hun med naturkartlegging: hun finner sjeldne og truede arter som er viktige for biologisk mangfold i eng, myr og skog. – Det er kult å være biolog, men jeg synes det er mer ålreit å være bonde, sier hun. Jeg trives mye mer med det. Egentlig skulle jeg gjerne vært tre forskjellige mennesker: en bonde, en biolog og en journalist! Jeg synes også det er veldig gøy å skrive, blogge og legge ut på Instagram. I praksis er hun jo alle tre, så kanskje det er mest tida til hver enkelt hun ønsker seg?

Som bonde har hun bare så vidt startet, og neste år er planen å ha dobbelt så stor markedshage. På sikt ønsker hun at det skal bli en fulltidsjobb. Kanskje etter hvert også utvide med høner, sau og slaktekylling som har vært ute hele livet. Som gjør en økosystemtjeneste på gården, spiser insekter og sprer møkk. Poenget er å etterlikne naturen så mye som mulig.

Personlig prosjekt

Engasjementet til Marte strekker seg utover egen hage og hennes nåværende prosjekt viser hennes lidenskapelige forhold til hvordan mat og matvalgene våre kan påvirke både naturmangfold, klima, miljø, forurensing, dyrevelferd, plastforbruk, egen helse og matsvinn!

– Fra 6. september til 6. oktober skal jeg bare spise mat fra Oppland. Det betyr i praksis at jeg ikke kan spise kjøtt fra dyr som har spist kraftfôr, fordi det meste av kraftfôr inneholder importerte råvarer. Heldigvis har jeg nå fått tak i et halvt lam, som har spist gress hele livet. Halvveis inn i prosjektet går det overraskende bra, synes Marte, men hun synes det er slitsomt å ikke drikke kaffe.

Hun har faktisk vært inne på tanken på å brenne bygg. En annen ting som er litt krevende, er at det tar tid å lage alt maten fra bunnen av. Selv om hun ikke levde så langt unna fra før, går det nok med litt mer tid enn til vanlig. Hver dag bruker hun tre til fire timer på å lage mat. Litt lurer jeg på hvor mange timer i døgnet Marte Olsen egentlig har.

Økouka Oppland

Trodde du at dagene til Marte var fylt opp nå? Nei da, for Marte har dratt i gang ØKOUKA på Oppland i tillegg! I helga gikk det første arrangementet av stabelen: Åpen gård i markedshagen. Omtrent 30 personer tok turen, og folk var veldig imponert over hva hun hadde fått til på så kort tid. Flere av de som kom, tenker også å starte med markedshage og de ble veldig inspirert. 3

Resten av uka blir det fermenteringskurs på Dokka barneskole, og Vikabråten gård skal også ha et arrangement.

– Det finnes så mange engasjerte folk rundt omkring her, forteller Marte. Og ingen arrangementer. Det må vi gjøre noe med, det trengs bare noen pådrivere som kan inspirere flere til å bli med. Så neste år skal vi komme tilbake med enda flere arrangementer i Økouka! Høres ut som Marte er akkurat den pådriveren som Dokka og området rundt trengte!

Skrevet av Hanne Priøs Kristiansen